Etter Celtman så sluttet jeg å føre treningsdagbok. Ble skikkelig lat og før første gangen på åtte år ble det ikke Vasaloppet, Grenaderen eller noe annen skigåing. Så sitter man i Tv sofaen en vinterdag og følger med på facebook med ett glass rødvin i hånden. Ser reklame for Thy Ultra og ser mengder av bilder på nasjonalparken i Thy. Så var det jo så att jeg alltid har drømt om å fullføre ett 100 miles løp.
Det er så enkelt å melde seg på noe langt inn i fremtiden og ha tro på att der og da er formen på topp, kroppen er skadefri, været er perfekt.
Jeg hadde store planer på å ta en lang treningferie i sydeuropa ved påsketider. Skulle løpe langt i ca 16-17 dager i rad. Skulle legge grunnlaget for årets store ultraløp.
Men som vanlig så ble det mye jobb og noen tid til trening og ferie ble det ikke.
Har slitt med mye plager i sener som sitter fast i hæl beinet så håpet om en start i Thy var liten.
I April fant jeg de gamle sålene som Grimstad sko og kalesjeservice gjorde åt meg i 2009. Slitte og med noen sprekker her og der så lappet jeg sammen disse og alt gikk så mye bedre. Løpet både Ogge Rundt og Suleskar Maraton med disse sålene. Fikk til slutt reparert disse sålene ved samme firma og tenkte att når påmelding, overnattning og båt billett er betalt så må man bare forsøke.
Med tanke på ett treningsgrunnlag som er mye mindre enn planlagt så var planen å lett transportere seg så langt som mulig. Ikke ha noe ekstra puls eller pust.
Starten gikk og det ble fort varmt klokken seks på morgenen ved Agger feriesenter.
Myk sand å løpe på ved den gamle redningsvei rett nord for Agger.
Vi passerer Lyngby, Stenbjerg, Nr. Vorupør, Vangså og Klitmøller og der er også første store depot ved 42 km. Det har gått 4.5 time og alt er helt topp. Føler att man kan løpe hvor langt som helst og hvor lenge som helst. Men så skal vi ut på stranden til Hanstholm....
Når en Svenske leser "Bløt sand" og tenker "Wet sand" så er det fulstendig galt. Dette innebærer MYK sand som man synker ned i for hver eneset steg man tar.
Fremme ved Hanstholm så ser jeg meg tilbake og tenker att her blir det hurtig gange på vei tilbake. Fortsatt optimist og tro på att dette går bra. Det er nå langt over 20 grader i skyggen og noen skygge har jeg ikke sett siden solen gikk opp. Vinden er i ryggen og for å være i Danmark så utrolig svak. Når man beveger seg like fort som vinden blir det vindstille!
Rundt Hanstholm og noen kilometer videre er det litt opp og ned i terrenget.
Åpne bildet ovenfor og studer hele bukten som skulle passeres for å komme forbi odden lengst bort. Derifra var det ca 3 km til Bulbjerg. Nå begynte det å se litt verre ut. Slet mentalt med å se hele denne bukten og tanken på veien tilbake var skremmende. Hadde løpt 66 km og hadde 161-66=95 km kvar.
Ryggsekken er tom for vann siden flere kilometer så alle spør meg som har kart i hånden om ikke depoet kommer snart.....
Ved denne luksusdepoen fikk vi pasta og sekken ble fylt opp med 2 liter med vann/sportsdrykk
Etter noen kilometer med gressløping ble det noen få kilometer på en hard strand (sammenlignet med Klitmøller->Hanstholm)
.... men så kom det ca 15 km med sti løping på ujevn gress sti. Nå sa kroppen ifra. Venstrefoten var overanstrengt og det gjorde ont. Ikke lett å løpe videre da. Motivasjonen var på bunn og jeg ble bare mer og mer overbevist på å gi opp ved vendingen på 50 miles/80.5 km.
Det ble mitt livs første DNF (Did Not Finish). Men jeg er ikke så skuffet. Dette var en sjanse å starte i dette tøffe terrengultaløpet. Det var mye tøffere enn hva jeg hadde forestilt meg. Det var mye varmere en forventet.
Jeg lærte meg mye om hvor viktig det er med forberedelser, detaljer, ernæring og pace.
Nå vet jeg hvilke skor man ikke skal ha i myk flyvesand.
Ved 70 kilometer tenkte jeg på Gunde Svahn. Husket fem mila i Holmenkollen 1989 der han datt i en sving og fikk en skjelettsprekk i armen. Han nektet å bryte da hans forebilde Sixten Jernberg hadde aldri en DNF og det skulle ikke han ha heller. Han ignorerte smerter og drasset seg i mål som nest siste man.
Var han eksentrisk, idiot eller ?????
Nei, det ble 50 miles denne gangen og så får vi se om det blir ett nytt forsøk.
